Aske fra biobrensel – fra avfallsproblem til miljøvennlig ressurs
De mange bioenergianleggene i Hedmark har skap etterspørsel etter mer kunnskap om askehåndtering. Hva gjør vi med aska? Prosjekt Grønn varme tok derfor initiativ til et seminar med dette som tema. Seminaret ble arrangert 29. april av Norsk Bioenergiforening (NoBio) sammen med prosjekt "Grønn varme fra Hedmarkskogen", Norges Forskningsråd, Mattilsynet, Landbruksdepartementet og Enova.
 Arnold Martinsen fra NoBio ønsket velkommen til seminaret og til et svært innholdsrikt program. Første del av seminaret tok for seg askens egenskaper og innhold og Claes Ribbing foredro om erfaringer fra det svenske askeprogrammet. Det produseres også betydelige mengder aske i Norge, og representanter fra noen store fjernvarmeanlegg fortale om dagens håndtering av aske. Det meste av asken går i dag til deponi, men flere varmeanlegg har igangsatt prosjekter for å vurdere alternative bruksområder. Trondheim Energiverk er et eksempel. Årlig produksjonen ved anlegget er på 30 GWh, brenselsforbruket er 8 000 tonn pr år og askeproduksjonen er 80 tonn. I dag går aksen i hovedsak til deponi. I prosjektet vurderes bl.a. tilbakeføring til skog, jordforbedringsmiddel, tilsats til betong, veiunderlag, middel til snøsmelting mm. For å kunne gjøre disse vurderingene ble det igangsatt omfattende analyser av brenselet, asken, røykgassen og prosesslinjene. Resultatene fra disse analysene foreligger ikke pr i dag. Jan Einar Mobrenna er prosjektleder for et tilsvarende prosjekt i Glåmdalsregionen, der flere aktører har gått sammen om å gjøre undersøkelser for å øke kunnskapen om askehåndtering og finne alternative bruksområder.
Det var sterkt Hedmarksfokus på seminaret. Olav Høiås, direktør for miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Hedmark, gav positive signaler til utviklingen som foregår i fylket. Han lovte at miljøvernavdelingen skulle være godt informert om gjeldene retningslinjer for askehåndtering og være behjelpelige med veiledning for riktig bruk av asken.
Videre stod økologiske og landbruksmessige konsekvenser av tilbakeføring av aske på programmet. Forskningsjef Arne Grønlund fra Jordforsk var svært positiv til økt bruk av aske i jordbruket, men trakk fram biologiske og administrative flaskehalser som gjør at det er liten interesse for aske til gjødsel i dag. Den biologiske flaskehalsen er først og fremst det høye innholdet av kadmium i asken. Dette problemet mente han kunne reduseres betydelig ved økt kildesortering av brensel og aske. Gjødselvareforskriften er en viktig administrativ flaskehals, og Grønlund mente det ikke var riktig å bruke denne forskriften for aske. Carl Einar Amundsen, også fra Jordforsk, sa litt om forskningsresultater på aksetilførsel i jordbruket. Disse viser betydelig økning i avling ved tilførsel av både aske og kalk, og at aske gir høyere virkning enn kalking. Han mente også at selv om tilførselen av kadmium blir større ved bruk av aske enn ved bruk av kalksteinsmell, var det ikke bevist at opptaket av kadmium i plantene økte ved bruk av aske.
Petter Nilsen fra Skogforsk foredro om effekten av tilbakeføring av aske i skogen. Dette er et alternativ som mange fjernvarmeanlegg har vurdert og som er mye brukt i Sverige. Faktisk er det i Sverige retningslinjer for at man skal tilbakeføre en viss andel aske ved helstammedrift / uttak av GROT. I følge svensk forskning er det imidlertid ingenting som tyder på at asketilførsel gir tilvekstøkning i skogen. Det er tvert imot funnet at asketilførsel på midlere og lavere boniteter kan gi tilvekstreduksjon. Dette kommer av at asken fører til økt omsetning i jorda, økt nitrifisering og dermed immobilisering av nitrogen som er avgjørende for trærnes tilvekst. Stor asketilførsel kan dessuten gi skader på lav og mose og mer gress. Nilsen konkluderte med at tilbakeføring av aske kan være et ”føre var” tiltak. Det ser ut til å være få negative konsekvenser ved moderat tilførsel av aske, men man bør ikke forvente tilvekstøkning på skogen.
Etter lunsj ble bruk av aske i nye produkter tatt opp. På Jordforsk ble det forsket på å lage gjødsel av en blanding av aske og kjøttbeinmel. Konklusjonen foreløpig var at det kunne lages et fullverdig NPK gjødsel av denne blandingen, men blandingsforholdet må undersøkes nærmere. Tor Holm fra Oslo Renovasjonsverk tok for seg bruk av aske til veibygging og til deponiceller. Han bemerket at asken fra enkelte varmeanlegg inneholder for mye tungmetaller pga forbrenning av CCA impregnerte eller malte materialer. Dette begrenser bruksmulighetene. Miljørådgiver i Norske Skog Skogn, Olav Norberg, fortalte at de på Skogn hadde jobbet med bruksområder for aska i mange år. De produserer 750 GWh varme i året og 10 000 tonn aske. De har hatt mange prosjekter for å prøve ut ulike bruksområder, men har ikke lykkes i å finne gode løsninger så langt.
Til slutt på programmet var temaet retningslinjer og perspektiver for askebehandling i Norge. SFT setter krav til deponering og gjenvinning, og definerer aske i kategorien "ikke rene naturlige masser". For denne kategorien må det gjøres en miljørisikovurdering for bruk, og det finnes en veileder for hvordan man gjør dette. I SFT`s nye strategi for nedbrytbart materiale kommer det et forbud mot å deponere nedbrytbart materiale etter 2009. Dette innebærer at alt trevirke og matavfall må forbrennes. Line Diana Blytt fra Mattilsynet fortalte om retningslinjer for bruk av aske som gjødsel og jordforbedringsmiddel. Mattilsynet har hatt en ”forvaltningspraksis” som har gitt dispensasjon for forskriften ved å godkjenne aske som kalkingsmiddel selv om innholdet av kadmium overskrider grenseverdiene. Mengden aske som tillates brukt blir i stede redusert. Denne praksisen blir trolig opprettholdt, men det er ikke ønskelig at dette blir en permanent ordning. Blytt mener alternativet er å endre gjødselvareforskriften slik at den bli bedre tilpasset bruk av aske. Hun tror forskriften kan bli endret dersom etterspørselen øker.
Tekst: Marte Friberg Myre
Foto: Line Hamar
|
