Ved i gamle dager

av
Pål Gihle

Pål Gihle (1908-1998) var gårdbruker og en kjent lokalhistoriker på Østre Toten. I sin detaljerte fortelling fra 1988 om livet på garden Gile som han drev i mange år, skrev han også om ved. I denne artikkelen får vi et inntrykk av hvor viktig veden virkelig var i gamle dager, det vil si for 50 - 100 år siden. Artikkelen er noe forkortet og bearbeidet av hans nevø Eiliv Sandberg , men endel dialektord er beholdt. Artikkelen ble også trykket i Norsk Ved nr 3/2005


Foto: Hedmarksmuseet

Ved til brensel var en så viktig sak i eldre tid at vi har vanskelig for å forstå det i våre dager når vi har både elektrisitet og olje. I alle hjem måtte de ha ved både til oppvarming av rom og til matlaging. Det gikk med mye ved på Gile. Her bodde mange folk og om vinteren måtte det fyres både i dagligstuen, soveværelsene og kjøkkenet. Om sommeren brukte kjøkkenet og bakerovnen i størhuset like mye ved som om vinteren.

Til garden var det to hamnehager, der vokste det en del skog, men det forslo ikke mye til ved, så det ble å hente både tømmer og ved fra Totenalmenningen. Jeg kan godt huske kara kom hjem fra almenningen med ved. Ei rekke på 5 eller 6 hester kom oppover garden, det skreik under meiene, bjellene skranglet og det dampet av hestene. Doningene var slae og stutting, og de karakteristiske beinkjeppene sto i en fin bågå på hvert lass, der de var bundet fast med et reip i den bakerste enden. – I 1915 fikk vi to rustninger til ved- og tømmerkjøringen og ikke lenge etter fire til. Disse kjøredoningene var en stor forbedring for transport av ved og tømmer. De gikk mer ledig, hadde ikke lett for å velte, var mye greiere og raskere å lesse på enn slae og stutting.

Men tilbake til vedlassene som var kommet opp på garden. De ble lesset av ved skålen der veden ble lagt opp i høge lunner. Stokkene var gjerne 10 alen = 6 meter lange, de kunne være av grove svære kvistgraner, men iblant var det også fine tømmerstokker som ble tatt ut og skåret til bord og planker. Så var det jo en mengde andre dimensjoner i veden, topp, rajer, staur og alle slags rare kroker og bågår som ble lagt tilside som emningsved.

Veden måtte ”kappes og kløves”. De ordene brukte vi ikke min ungdom, vi sa ”å saga og høgge”. Å saga ved med bågåsag var seint for en mann, for to gikk det bra når de var like gode. Verre var det hvis den ene ”la seg på saga”, det ville si at han klemte ned når den andre drog til seg. Det var en av de gamle kara som var så lei med det, så de yngre gruet seg for å saga ihoppes med han. Men det gikk ikke an for en unggutt å si noe. Da hente det at både kjøkkenveden og omnsveden vart vissa lang nok. Å klyve vedkabber var artugere enn å saga. Det gjaldt å hugge beint og å kunne knepene med å få kabben til å sprekke og ikke setta fast øksa.

Hvis det var lite karhjelp på en gard, eller saga var sunn eller kanskje borte og det var kaldt så en måtte fyre, var det ikke så greit. Da hente det nok at det ble fyrt med lengder som lå bortover golvet med ovnsdøra oppe ! Slik fyring var svært farlig, og i en av Krabygardene holdt det på å gå gæli, det fata ti i folkestuggun og brant litt i en vegg, men ble slokt fort. Brannkassa ga ikke full skadeserstatning da det ”var fyret med for lang ved”.

Vedhugst foregikk over hele almenningen så vedvegen kunne være stutt, men somme tider riktig lang, opp til 25 km. Da var det å reise tidlig for å komme hjem mens det var lyst. Det var druge turer, så vi kjørte sjelden mer enn 4 gonger i vikua. Men kara likte kjøringa sjøl om det kunne vara både strevsamt og vrangt. Vanskelighetene ble alltid overvunnet og det ble litt å skryte av. Ellers er det mange rare historier om et og annet som kan ha hent etter vegen.

En gang var det en vedkjører som fikk så vondt i magan at han måtte ”løyse boksa” og la det gå i vegen mens hesten gikk. Han kjørte inne i ei lang rekke så det var umulig å stanse eller komme av vegen. Han som kjøre etter så ei stripe i vegen og ropte: ”Pro-pro du tapa bort reipet ditt!” Han som laget stripa svarte ikke og den andre var hjelpsom og forsøkte å ta opp det han mente var et reip, men fikk ikke tak i det. Da skjønte han hva for slags reip det var !

Veden fra almenningen var sjelden tør nok når den ble hjemkjørt. Hugging og lunning var gjerne bortsatt for en fast pris og hugginga foregikk så sent at veden tørket lite i skogen. Det var nok ikke greit å kokkesere med rå ved sjøl om den var tørket noe i steikomnen i komfyren. "Veden ligg der og syr (sy = koke) så en hører det, væta tyt ut i ein’ på veatrea," sa kokka. Hu sto på kner frammafor komfyra og bles, reiste seg rau og sint og fortsatte:

”Denni veen er så rå at’n breinn itte i hælveti einngong”. Dette var en strofe jeg husket.

Da jeg fikk ansvaret på garden sørget jeg for å ha ved som hadde ligget over sommeren i skålen. Men etter hvert ble det elektrisk koking og oppvarming og mange vanskeligheter ble borte.

Tidlig i 1900 årene var det kommet petroleumsmotorer som drog trøskemaskiner. Så fant man snart ut at de kunne dra ei kappsag og. En av naboene våre drog rundt med en slik kappsag og var også på Gile. Motoren donket og gikk og saga kvein og etter et par dager var arbeidet gjort og vealunnene omgjort til en diger kabbhaug som fikk ligge og tørke i vårsola. Veden ble kløvet til forskjellig bruk: omnsveden kunne være grov, ofte med store kvister inni, kjøkkenveden småkløvd, baksved til flatbrødtakka skulle være kløvd trekantet og små, bakeromnsveden var grov og lengda minst 2 omnsvedlengder. I 1917 fikk vi den første elektriske motoren, den er fremdeles i orden, så ble garden medeier i ei kappsag og bågåsaga fikk mest henge på veggen